Den norskspråklige 1971-utgaven fra C.Huitfeldts forlag er ikke komplett. Den har riktignok 20 kapitler, men mangler noen tekstlige detaljer, og selv om den er illustrert gjengis kun 16 av de i alt 38 bildene fra originalutivelsen. Spesielt merker vi oss at beskrivelsene av Paradisdalen ved Drammen mangler, og hos Huitfeldt - i likhet med hos Schou, utelates ved ett eller flere tilfeller egennavnene til tjenestefolkene hjemme hos Stortingsrepresentanten i Christiania; Kate og Fink. Forøvrig opererer Huitfeldt med andre lett fornorskede navn; Sigrid og Juul og det er jo greit nok, men det berømte kirkebygget i Heddal; omtales med 1800-talls betegnelsen Hitterdal, slik Verne har benevnt den i sin tekst. (At dette har stått ukommentert har nok forvirret noen norske lesere).

På dette stedet har Schou en meget informativ fotnote om at det her dreier seg om Norges flotteste stavkirke (fra 1200-tallet). Samme Schou-utgave har heldigvis med de ovennevnte formuleringene som beskriver Paradis-bakkene, og det er jo bra. Disse var jo så bemerkelsesverdige for Verne, at han beskrev dette stedet ved Drammen i Buskerud allerede i 1864 gjennom fortellingen om Kpt. Grants barn.
.
På Portalen kommenterer Henrik ang. Schous 18-kapittels utgivelse, litt om hva som er slått sammen av kapitler.I tillegg til det som allerede er nevnt, ser vi også mot slutten, at også innholdet fra de siste kapitlene er komprimert.

Som et eksempel sender jeg her min norske oversettelse av en del som Schou tilsynelatende helt har utelatt fra kapittel XVIII .

At denne passasjen fra romanen, en samtale mellom herrene Hog og Benett ikke er med, er egentlig litt spesielt - fordi svært mye tyder på at nettopp denne samtalen, i virkeligheten er et "portrett" av en høyst virkelig person. Thomas Bennett, (tidl. ved den Br. ambassade i Christiania) var den reiseagenten som høyst sannsynlig organiserte Vernes egen reise i 1861, og hans røde "reisebibel" er nok den lille røde bok som reisefølget fikk utlevert før de gikk ombord i "Svea" (se Lystig misere side 11)
Thomas Bennett og syfilislegen Dr.Carl Wilhelm Boeck er trolig to reelle personer som Verne har diktet inn i fortellingen. I Jules Vernes dagbok fremgår det at de møttes mandag d. 22. juli for 150 år siden.